Å snakke med den stemmen man har....

Det hender jeg blir litt ivrig..når jeg er skikkelig engasjert. Jeg vet om det, og prøver å styre meg, men faller ofte i fella og ordene bare fosser ut av meg.. Selv om jeg bestemmer meg for å snakke rolig, så ender det som oftest meg at jeg prater så fort at det er vanskelig å høre hva jeg sier. På den andre siden, snakker jeg av og til veldig stille, så da er det også vanskelig å høre hva jeg sier. Kanskje har jeg ikke så mye vettugt å si, men jeg prøøøver. 


Jeg traff en tidligere elev i forrige uke, og da kom jeg på noe hun sa til meg da hun gikk i femte klasse. Elevene hadde fått en oppgave, men jeg kan ikke huske hva oppgaven var, men det denne jenta hadde brukt meg som eksempel i oppgaven, og det hun hadde skrevet ned kommer jeg aldri til å glemme. Hun leste nemlig fra boka si, og jeg siterer:


 " Det er akkurat som du, Vårin. Når du blir skikkelig ivrig og engasjert, da høres det ut som du er spolet baklengs"


Jeg kunne ikke annet enn å le. det var et perfekt bilde på hvordan jeg hørtes ut. Men selv om jeg antakeligvis ennå høres slik ut, så er det godt å vite at man ennå finner saker og ting som engasjerer. Og uansett om jeg snakker stille eller fort..så er det slik jeg er...og jeg er meg. Jeg snakker med den stemmen jeg har.Og jeg kommer antakelig til å fortsette å være meg, ja, antakelig så lenge jeg lever. 

Bade og grillsesongen er i gang..!!

Kom hjem fra hytta i kveld etter tre flotte dager sammen med familien. Været var ikke det beste, men kosefaktoren var stor. Selv om gradestokken ikke krøp over 8 grader, hadde jeg bestemt meg for at det var varmt, og at det skulle bades. 
Eller...for å si det sånn..så var det egentlig søsteren min som MÅTTE utfordre meg..selv om hun VET at når det gjelder sjøbad..finnes det knapt noen som er mer badevennlig enn meg. 
Vi trakk i badetøy og sprang i regnet ned til stranda..kastet håndkleet og la på sprang ut i sjøen. Det var selvfølgelig jeg som var først uti...etter kom søsteren min..og sønnen min..og så var vi under alle tre. Jeg svømte iallefall 8 svømmetak før jeg satte kursen mot land, og vi sprang opp til hytta igjen..mens vi lo så det ljomet i hytteveggene. 
Neste kveld regnet det ikke..men temperaturen var ikke den aller varmeste..men tror du ikke søsteren min IGJEN måtte frempå..??
Hva er det egentlig med storesøstre..??? Hva..?? Skal du ikke bade..??? Sa hun til meg.. MOI....!!! Klart jeg skulle bade, og denne gangen sprang alle på hytte 68 uti... Det regnet som sagt ikke..men det blåste frisk bris..noe som er en bonus..for da holder jo myggen seg vekk.. Vi var under alle sammen..svømte noen tak, og sprang som gærne opp til hytta igjen.. Vi sjekket temperaturen da vi kom opp..og den var 6.9..i lufttemperatur.. Jeg vil påstå at det var mye varmere i sjøen..minst 7.3...etter krampen i tærne å bedømme.


Ingen skal si at denne familien ikke klarer en utfordring...det er i alle fall sikkert.
Det var uansett ikke særlig kaldt.. Dette er antakelig fordi vi hadde spist så godt de dagene vi var på tur.. Vi grillet nemlig til frokost, middag og kvelds...Ja..vi kom frem til at vi hadde omtrent spist en halv gris.

noe som ifølge meget usikre kilder resulterer i at kroppen får en veldig god isolasjon mot kulde.. Jeg vil likevel ikke anbefale det til andre..bare så det er sagt..!!

Det blir ikke lenge til neste sjøbad..det vet jeg...men det må jeg bare si...Jeg spiser ikke en eneste kotelett det nærmeste halve året..å nåde den som fyrer opp grillen uten at grillmaten består av fisk eller hvitt kjøtt...han får med bestemor å bestille....

Bil til besvær..?

Har begynt å øvelseskjøre med min sønn..og igår, da han kjørte hjem fra musikkøvelsen, tenkte jeg på hvor glad jeg var for at jeg hadde kjøpt ny bil..og akkurat da jeg hadde tenkt tanken..husket jeg de mange bilopplevelsene jeg hadde hatt med min gamle opel..

Først må jeg si at mitt forhold til bil kan beskrives som totalt fraværende....Jeg har aldri klart å lære meg de hersens bilkodene...og dette er ganske flaut å innrømme, men de som kjenner meg.. vet hvordan det er.. jeg kategoriserer biler etter farge..og har ikke helt skjønt at når det for eksempel heter både Toyota..å Avensis..så er dette er en å samme bil..

Uansett..Jeg kunne ha fortalt maaange historier om meg og bil...men jeg skal nøye meg med noen få...

I den tiden jeg gikk andre året på lærerutdanninga, kom det til et punkt at jeg måtte ha bil. Jeg hadde ingen oppsparte midler, og prøvde å finne en som var så rimelig som mulig. Jeg fikk tak i en Michubichi Spacewagon.(Tror det va en 84.mod).

Det var en 7-seter, må vite..Jeg måtte jo ha plass til mine fem barn, som da var i alderen 3-12 år.

Bilen så ut som den var hentet på skraphaugen.. Det var ikke trekk i taket innvendig,og den røykla hele nabolaget når jeg startet opp. Jeg oppdaget fort at startkabler var et must, og ble en mester i å traktere disse. Jeg lærte også ganske fort at jeg måtte ha et par liter motorolje i bagasjerommet..just in case...

Okei..bilen var gammel og skrøpelig..Men FOR en bruksverdi den hadde..Jeg fikk jo alle med når jeg skulle ut og kjøre..og siden vi bodde på landet, og det ikke var noen bussforbindelse å snakke om, var man avhengig av å bruke bil.

Så kom jo den dagen da bilen ikke ville gå lenger..God rest his soul...Jeg var NØDT til å finne meg en annen.. Det var igjen et poeng å finne en billig bil, da jeg gikk 3. året på lærerutdanningen, og hadde knapt nok til å ha smør på brødskiva.

Faren til en venninne tipset meg om en såkalt «gubbekjørt» Opel. Den var GRÅ og mye nyere enn den forrige... nemlig fra i 86. Men bilen var velholdt, det var til og med taktrekk..! Den kom nok til å gå noen år,og kostet bare 15 store.

Det eneste aberet var jo at det var en 5-seter, og at jeg måtte kjøre to turer når vi skulle et sted alle sammen. Men, men..jeg hadde ikke råd til noe mer, så jeg kjøpte bilen.

I alle fall...De første to årene gikk bilen som en klokke, men så begynte den å vise tegn til alderdoms svakhet. Jeg fikk igjen bruk for startkabler, for det gikk en god stund før jeg hadde råd til å kjøpe nytt batteri.

Når jeg så endelig hadde fått kjøpt meg et nytt batteri, begynte Opelen å vise en tendens til å bli frossen og uforutsigbar om vinteren. Etter hvert ble det standard å ta med seg en flaske varmt vann når jeg skulle ut og kjøre, for når jeg stoppet ved butikken, så frøs høyre bakhjul, og den eneste måten å komme seg videre på, var å tømme varmt vann over. Det sier seg selv at dette bare ble værre og værre, jo mer vann jeg tømte på, jo mer frossen var bilen NESTE gang jeg skulle ut og kjøre.

Det var også slik at låsene i fordørene va kjempeslitt, og når det var frost, var de umulige å få opp.

Jeg er en av dem som er ofte sett, idet jeg kryper inn bakdøra..bykser over til førersetet for å starte.. Når man så har fått start, er det enten å krype bak igjen, og ut bakdøra, eller vente til døren har tint såpass at man kommer seg ut. Da vil selvfølgelig ikke døra lukkes igjen, så det har hendt endel ganger at jeg måtte holde i døra MENS jeg kjørte, til den var såpass tint at det gikk an å lukke den.

Ellers var det en bra patent å få et av barna til å presse døren inn fra utsiden, mens jeg låste den fra innsiden..da satt den i allefall sånn passe fast.

En gang jeg hadde parkert på andre siden av hovedveien, måtte jeg ha to lange skøyteledninger slik at de rakk fra huset og over veien..og så måtte jeg bruke hårføner på låsene for å få åpnet dørene..for den gangen var det helt umulig å få en eneste dør opp...Jeg følte meg ikke særlig lur der jeg sto..mens bilene kjørte forbi..

Opelen har stoppet på de værst tenkelige steder..Forleden vår stoppet den midt i gata etter jeg hadde vært og handlet. Da måtte jeg gå gjennom hele adresselista på telefonen for å finne noen som var så snille at de kunne slepe bilen til et dertil egnet sted..å så va det inn på verkstedet igjen.

Så var det den gangen jeg dro til byen sammen med 60 % av arverekken..

Ja..først må jeg si at nå er det jo slik, at når man nærmer seg bestemoralder...så er det ikke bestandig man føler seg så fjong at det gjør noe...men denne gangen hadde jeg for anledningen sminket meg..og pyntet meg med skjørt som gikk over knærne, og lange støveletter.. og for en gangs skyld, så følte eg meg ganske vel..

Uansett...Vi koste oss på kafe, men da jeg kjørte ut derfa, kom det en mann springende ut i veien. Jeg stoppet,og han spurte om jeg var klar over at jeg hadde pungtert. (selvfølgelig. Et av de dårlige dekkene hadde kapitulert) Det var jeg ikke klar over, men jeg er jo en mester i omlegging av dekk, så det så jeg ikke noe problem i. I hvertfall ikke med det første.

Det var jo bare det at det regnet så innmari.. og så var det meg.. i kort skjørt og hele pakken... Jeg lurte meg opp på bensinstasjon og spurte så fint jeg kunne om jeg fikk lov å stå i hallen å legge om. Men nei... hallen var stengt.. det var jo lørdag. Jeg sendte barna inn på bensinstasjonen, og ga meg igang med omleggingen. Det var bare det at jeg hadde bedt 14-åringen min om å rydde i bagasjerommet noen dager før, og da hadde han samtidig tatt hjulkrysset ut av bilen..

Inne på bensinstasjon fikk jeg låne verktøy, men det passet ikke,å iom at det var stengt i hallen, var det ingen mulighet til å få tak i ett som passet. Regnet silte ned, og jeg følte meg mer og mer som en druknet katt, der jeg lå med det ene tynnstrømpebukse-kledte kneet på hjulkapselen mens jeg jekket opp bilen.

Det kom en bil, og jeg reiste meg og stavret meg bort for å spørre om jeg kunne låne et hjulkryss..sånn at jeg fikk løsnet hjulmutteren.. Sjåføren lette litt, og heldigvis hadde han rett verktøy. Jeg begynte å løsne mutteren, men den ene satt jo så innmari fast, og jeg vet ikke... Kanskje syntes han synd i meg, den mannen..for han satte igang med å hjelpe meg, enda jeg sa at jeg kunne gjør det selv..jeg var jo allerde svart på hendene. Da dekket var på, takket jeg så fint jeg kunne, og gikk inn på bensinstasjon med det verktøyet jeg hadde lånt..men som ikke passet.

Jeg syntes jo at hun smilte så, damen som sto bak disken, men jeg tenkte ikke noe særlig over det før jeg gikk på toalettet for å vaske meg på hendene. Da jeg kikket i speilet, så jeg ut som den damen i den shampo-reklamen.. hun som kom ned på bensinstasjonen for å kjøpe mer shampo..

Jeg hadde tydeligvis på ett eller annet tidspunkt i omleggingen klødd meg på nesen..og sminken hadde forflyttet seg nedover kinnene.. Jeg så ikke ut..!

Jeg fikk med meg barna, som hadde sittet tålmodig og ventet, forlot bensinstasjonen, og det gikk månedsvis før jeg turde å vise meg der igjen...

Det va da jeg bestemte meg forr at nå var det nok...nå SKULLE jeg ha meg en ny bil..

Men hvilken type..??

Jeg har en veldig god venninne som har en BLÅ bil, og den var jo veldig bra, syntes jeg..så kanskje jeg skulle se etter en slik..?

Jeg var i Bodø sammen med en annen venninne, som forøvrig var bilkyndig..og hun ble med meg på en bilforretning der.. Der var det utrolig mange flotte biler.

Det var jo bare det at selgaren hele tiden henvendte seg til venninnen min...som om det va HUN som skulle kjøpe bil. Jeg følte meg veldig ukomfortabel med hele situasjonen, og vi dro fra forretningen uten noe kjøp..

Nå er det jo slik at jeg er avhengig av bil, så jeg visste jo at jeg måtte finne på noe, og det fort..Jeg kan til tider være ganske kreativ..En stund vurderte jeg å avertere etter kjæreste...MED bil..

Jeg hadde annonsen klar i hodet...

» Våken og barnekjær snekker, med rørleggererfaring, sans for elektrisitetarbeid og sene kvelder, søkes for varig forhold..Bil påkreves...»

Etter å ha skrevet en liste med fordeler og ulemper.. slo jeg det fort fra meg...og gikk i banken med det fiiineste smilet jeg hadde for å søke om lån...og jammen fikk jeg positivt svar.

Så da vi hadde en periode med skikkelig vintervær forleden høst..skjedde akkurat det jeg hadde forventet.. problemene startet opp med min gamle venn, Opelen..med det resultat at jeg fikk regelrætt HETTA..som vi sier her nord, og jeg hastet avgårde til Toyota i byen på for å se hva de hadde.

Med min erfaring var jeg spesielt ute etter to ting:

Bilen måtte være billig i drift..og så måtte det ikke være reparasjonsutgifter i de nærmaste årene..

(ja, og så måtte det jo være cd-spiller, for den hadde vorr i ustand på Opelen i 3 år)

Det måtte også være plass til beina til min 14 år gamle sønn, som i løpet av kort tid hadde nådd en høyde på 184 cm..

(De som har talt, vil finne ut at det ble mer enn to ting)

Jeg hadde på forhånd sendt en kompis dit på rekognosering, og han sa de hadde en som lå i min prisklasse..og jeg ble kjempeglad da det viste seg at bilen var GRÅ!

I tillegg til å være grå, var det en Toyota Corolla fra 2001. FOR en fornøyelse å kjøre...og en total forskjell fra det jeg var vant til. men selgeren var usikker på hvilke deler som hadde vært skiftet på den, og jeg var jo litt engstelig for å bruke så mye penger på noe som kanskje ikke varte. Vi avtalte at selgeren skulle sjekke opp hva som var skiftet, og han lovte å ringe meg dagen etter.

De hadde ingen flere biler i min prisklasse på Toyota, så jeg dro videre til en annen forretning. Der traff jeg en meget hyggelig selger, og prøvde en Renault som ifølge vognkortet hadde RØKSØLV farge. Dette var en 2003 modell, og var ifølge selger i tipp topp stand. En meget komfertabel bil, med god plass til flaggstangføtter.

Jeg ventet på å få høre fra selgeren på Toyota, men det var ikke en lyd. Jeg var kjempenervøs.. visste ikke hva jeg skulle gjøre, men kjøpte kjøpte til slutt Renaulten.

Bilen va kjempefin, og sammenlignet med Opelen var den som natt mot dag.

Men så er det jo sånn at jeg til tider er forfulgt av en god posjon uflaks.. Jeg vet ikke helt hvorfor, men har tenkt på om det kan være at jeg har sånn KJEMPE utstråling som gjør at ting bare kortslutter når jeg kommer i nærheten, og da snakker jeg om elektriske duppeditter..og biler..

I alle fall.. 18 dager etter jeg hadde skrevet kontrakt, så stoppet min nye bil...den RØKSØLVE.. mens jeg kjørte...Jeg trodde nestn ikke at det gikk an..

Inn på verkstedet bar det, og der ble bilen stående i 6 uker, mens jeg kjørte forskjellige leiebiler. Jeg var ikke lenger så fornøyd med kjøpet..og undersøkte om jeg kunne heve det, men nei...det gikk nok ikke. Så det var med stor skepsis jeg fikk bilen tilbake rett før jul i 2009.

Men til min store glede, og til tross for min skepsis...bilen har gått så fint og det har ikke vært noe feil med den siden.

Alt dette tenkte jeg på da jeg kjørte fram og tilbake gjennom sentrum mens øvelseskjøringen foregikk..og jeg må få lov til å si at jeg nå har fått utvidet min horisont når det gjelder biler i alle fall...det er ikkje bare de grå bilene som er bra.. De røksølve bilene er jammen ikke så værst de heller....

Valentinsdagen...sett med mine øyne...

Vi skriver 14.februar, og den store kjærlighetsdagen..
Jeg har ikke akkurat blitt nedrent med blomster og sjokolade i løpet av årene..eller for å være ærlig..så har jeg aldri fått hverken blomster eller kort denne dagen. Jeg har ikke tenkt så mye på det heller, men i år tenkte jeg at jeg skulle være lur, å sørge for at jeg fikk iallefall ETT kort. Så jeg snek meg ut sent i går kveld og puttet et i postkassen..sånn at jeg i allefall skulle få ett kort. (I fall søstra mi fikk, så kunne jo ikke jeg stå der uten..!!)

Jeg leste nyheter på nett og kom over en undersøkelse gjort av Norstat, på oppdrag fra Telenor.. Undersøkelsen gjaldt hva det norske folk tenker om Valentinsdagen.og konklusjonen var at så mange som 80 % av befolkningen lever i håpet om å få en søt kjærlighetshilsen fra sin kjære på denne dagen..

Det finnes mange historier og legender om St.Valentin..Da jeg kjørte på jobb i mårres, hørte jeg på radioen, og ifølge NRK var det så mange som 50 martyrer  som het Valentin.. Ja, det var visstnok så mye forvirring rundt de forskjellige Valentinene at de i 1969 sluttet å ha Valentinsdagen som merkedag.. 

Uansett...på radioen fortalte de at Valentin visstnok var en prest i Roma i det andre århundre, som brukte mye av sin tid til å vie unge par. Keiser Claudius ønsket på sin side å samle sammen en stor hær, men rekrutteringen gikk tregt da svært få menn ønsket å forlate sine koner og familier for å sloss. Dette frustrerte Keiser Claudius så mye at han dikterte en lov som forbød unge menn å gifte seg i håp om at de ville se på hæren som et godt alternativ.

Valentin var ikke særlig fornøyd med den nye loven, og trosset den ved å vie unge par i all hemmelighet. Til slutt ble han oppdaget og fengslet.

Fengslet gjorde Valentin svært ulykkelig, men flere av de unge parene han hadde viet kom til fengselet og kastet blomster inn til ham. Også den blinde datteren til fengselsbestyreren kom på besøk, og de førte lange samtaler sammen. Valentin ble etterhvert svært glad i denne unge jenta.

Dagen Valentin skulle henrettes, 14. februar 269 e.Kr., bad han derfor en ekstra bønn om at den unge piken skulle få synet tilbake. Han skrev også et vennlig kort til henne hvor han takket for hennes vennskap og lojalitet. Han signerte kortet «Din Valentin».

I følge sagnet fikk fengselsbestyrerens datter synet tilbake, og Valentins dødsdag har siden vært et symbol på vennskap og kjærlighet.

Jeg har tenkt på denne historien i hele dag..og konkluderer med at dette er det jo en uprøvd metode for de som lider av myopi ..(eller nærsynthet, for de som ikke er så bevandret i fremmedordenes verden)

Jeg sier bare en ting :  Hadde jeg visst dette igår..hadde jeg gått knallhardt ut for å motivere alle tenkelige til å sende blomster og kort. For her sitter jeg med mine fire minus på begge øyne, og er mer eller mindre blind når jeg ikke har briller eller linser på..ja, det er så jeg ikke ser hverken vått eller tørt..og jeg tenker..hva om... HVA OM jeg kunne fått synet tilbake idag...! Hva om det hadde vært et kort eller fem i postkassen.. en blomster eller tre på døra.. Jeg kunne vært befridd fra nærsynthetens verden, og kunne sett verden med helt nye øyne..
Men jeg visst jo ikke dette.. og siden jeg ikke hadde fått truet eller skremt noen til å sende meg noe var det med skrekkblandet fryd jeg kjørte inn innkjørselen hjemme.
Neida..
Det var ikke en eneste blomster å skue, ikke et liiite kort engang..og det jeg hadde lagt der selv i går kveld, etter alle hadde lagt seg, var sporløst borte, tatt av vinden eller en av naboene..
Hva kunne jeg gjøre..?  Det var en håpløs situasjon...men man er jo ikke rådløs...
Har jeg vært nærsynt i 30 år..så kan jeg vel være det ett år til...
Men DA...skal jeg være forberedt..og formelig drive valgkamp for Valentinsdagen..
og det skal jeg gjøre...
både for håpet..vennskapet og kjærligheten..
men mest for å slippe å vase rundt halvblind når jeg våkner om natta og er tørst.. :o)


 

Heia Team Lisa... og pass deg Team Thom..for snart kommer Team Torun og Vårin...

Har sittet og sett på korslaget og hørt på de fantastiske korene....
Personlig heiet jeg på Team Lisa..i ekte nordnorsk ånd..men Team Thom var også et fantastisk kor, så seieren var fortjent.
Jeg har faktisk sunget i kor i min ungdoms vår.. Jo..det er sant. Begynte da jeg var 13 år. Historien bak akkurat det, var at jeg var den yngste av fem søsken..og de andre fire søskene mine og mamma var med og sang.. Først var jeg bare med på øvelsene..fordi jeg hadde lyst..men senere fikk jeg være med å synge. Når jeg tenker på det, så vi var jo nesten et kor selv..et familiekor..der vi hadde både sopran, alt og bass. Ja..vi manglet jo tenor, men du, så mange gode minner jeg har fra den tiden..med flerstemtsang i bilen og kortreff og konserter. Jeg husker faktisk ennå teksten på "Sølvet" ennå. Den er skrevet av Henrik Ibsen og jeg tror det var en som het Lammers som hadde satt melodi til:

Søøøølvet det er seg så eeeedelt et maaaalm..
Det smuuuldrer ikke som høøøstens halm.
Lååå det i jorden i tuuuusinde ååår.
Det skinner endooog
Det aldri forgååår.
Livets lyst er som høstens halm
sorgen er sølvet, det eeeedle malm..

Den brente seg altså inn i hukommelsen, men jeg må innrømme at det ikke var fordi jeg likte den så godt. men jeg har alltid likt å synge.

For et par uker siden satt søsteren min og jeg og ertet våre håpefulle.. Vi fabulerte om at VI, med vår fiiine stemme og korbakgrunn skulle melde oss på korslaget. Vi sang og vi danset..og ennå vi bare var to..kunne det for andre høres ut som vi sang trestemt. Sangen vi skulle delta med var klar. Det var  Lynni Trekreems "Færra te Mexico"
Vi sang av full hals..

no vil æ færra te Mexico....
ja, vi ska færra te Mexico.
Der ska æ ligg i sola å prøv å kom på rett kjøøøl.
Nu e det punktum finale
Du må se å smør på brødskiva di sjøøøl.

Jo mer vi sang, jo mer holdt ungene for ørene. Ja, la meg få lov å påpeke at vi for anledningen ikke akkurat sang med den fineste stemmen vi hadde. Men vi gjorde en fin figur. Men det ble liksom litt tamt..og til slutt kringkastet jeg på facebook at jeg søkte etter noen som kunne bli med oss på det store korslaget. Trodde jo det skulle bli kommentarstorm, men nei.. det var to som meldte seg, den ene var familie, og den andre meldte seg for å smøre brødskiva til både oss og seg sjøl..
"Vær så snill, mamma..og ikke meld dere på" hørte jeg i bakgrunnen.. "hyyysj" "Det går ikke, mamma..jeg blir flau"
Hva skal man gjøre..? Vi var i alle fall i skikkeli tullehumør og hadde det ganske morsomt med øvingen..etterhvert som vi byttet ut "Mexico" med Syden, kjøkkenet og Myre.
Når alt kommer til alt..blir det jo ikke noe korslag på oss. men man har det ikke mer moro enn man lager selv..
Og vi er jo et bra team...!
Heia Team Torun og Vårin...!
Nu ska æ færra å hente sønn min på diskotek...
å bære så det e sagt.. så kan HAN smør på brødskiva si sjøl...

Drømmehår.....

Alle går til frisøren for tiden... Jeg har også tenkt å gå til frisøren..har tenkt på det en god stund nå, men det er mange år siden sist og jeg er liksom blitt så vant med mitt lange hår.. og er redd jeg ikke vil trives med kortere... men så er det DET at det er litt slitt i tuppene..så jeg BURDE klippe det..i alle fall litt..men så er det det..hva hvis frisøren sier "nei, Vårin..dette håret er det ikke noe å gjøre med..du må klippe det kort"....!!! Da MÅ jeg jo til pers...! og skrekk og gru hvis jeg må klippe pannelugg...nei nei nei...
 Men altså..Mens jeg har gått å tenkt på å klippe meg..har mange i min omgangskrets vært og klippet seg. Muligens har underbevisstheten min jobbet veldig med akkurat det..hva vet jeg..? Uansett. i går natt.. da drømte jeg at jeg gikk til frisøren. Frisøren var en kompis av meg, som i virkeligheten ikke er noe i nææærheten av en frisør.. Jeg gikk altså til ham, og jeg var tilfeldigvis veldig trett den dagen, så jeg sa til ham at nå kunne det godt hende at jeg sovnet. Ikke før jeg hadde satt meg i stolen sovnet jeg.. og visste ikke mer før han vekket meg med at nå var jeg ferdig.





Ingen, absolutt INGEN kunne ha forberedt meg på det synet jeg så da jeg kikket i speilet. Han hadde laget tykke fletter..såkalte dreads.. som som liksom stakk opp av hodet mitt.. Åtte - ni tykke..vasete, klumpete pølser som slang rundt hodet. det var aldeles gruusomt... Jeg fikk ikke frem et ord, men bøyde meg fram for å ta en nærmere titt. Ingen pannelugg what so ever...! Og da jeg løftet på de førnevnte pølsene..så jeg til min skrekk at han hadde barbert meg på begge sidene av hodet, slik at jeg kun hadde hår i en bred stripe bakover. Jeg fikk tilbake talen og leste frisøren teksten mens jeg spekulerte på hva i all verden jeg skulle gjøre nå. Kunne ikke vise meg på jobb, det var i alle fall sikkert..

Frisøren..som altså var en kompis..syns jeg ble veldig RØFF og at jeg kledde den nye frisyren mye bedre enn den gamle. Han forlangte åttehundre kroner for spasen, men det ble for mye for en nå vandalisert bestemor, jeg lekset opp for ham på nytt og sa hva jeg mente om det jeg kalte hærværk av en jobb han hadde gjort. Jeg forlot salongen og det var slutt på DET vennskapet..og snek meg opp til en venninne for å få hjelp til å løse opp de sammenvasede flettene. Det tok flere timer, og etterpå så jeg ut som en sau på håret, det var fullstendig ødelagt..

La meg bare få lov til å beskrive følelsen da jeg våknet, og i lykkerus konstanterte at det hele bare var en drøm.
Det kommer ikke på taaale å oppsøke frisøren hverken nå eller i nærmeste framtid, det er i alle fall sikkert. Når det gjelder kompisen min..så kommer han ikke i NÆRHETEN av skalpen min...

Alt er ikke burde burde..

Åååå neeeei...!! Jeg våknet i panikk, idet jeg hørte søppelbilen stoppe oppe ved veien.. Boksen min sto den selvfølgelig nede ved huset, proppfull.  Det var det jeg visste..at jeg burde ha dratt søppelboksen opp til veien før jeg la meg.. men jeg hadde jo sett den reklamen med " alt er ikke burde burde" og i og med at jeg mer eller mindre var låst til godstolen i går kveld, var det lett å utsette til idag, det jeg burde gjøre igår..men JEG kunne jo ikke vite at søppeloperatørene hadde fått det for seg at de skulle være tidligere ute..og det med en hel HALV time..
Jeg summet meg heldigvis fort..og fikk ordnet opp i sakene..det vil si at jeg fikk vekket min yngste sønn, og før han visster ordet av det sto han på veien..passet opp søppelbilen på returen.og fikk tømt boksen.
Det er om å gjøre å være snartenkt..pluss å ha en velvillig arverekke..som er rask på foten...når man selv innehar noe jeg kaller for "burde burde"- gen...

Arverekken er også god å ha når man er sulten.. Min eldste sønn har stått på kjøkkenet i kveld og kokkelert... Hjemmelaget hamburger..Nam... Han er et unikum..og for meg, er bare det å se en mann i sving på kjøkkenet, grunn til å sette det berømmelige krysset i taket..
Okei, så er han er vel ikke en mann akkurat..han har nettopp fylt 16, men med sine 188 cm kan han passere som en..Uansett. jeg har stor tro på at han blir en svigermors drøm...en gang i fremtiden..selvsagt med en stolt mamma..men forhåpentligvis uten det "burde burde" genet...

Den som sover....

Av og til kjennes det at man ikke er eh...tjue lenger..men det er altså yyytterst sjelden... Men altså...Etter ååår med full fart fra morgen til kveld, kommer den dagen da man kjenner at det hadde vært sååå godt å slenge seg ned på sofaen etter middag..og bare lukke øynene et øyeblikk..og hvis man så gjør...er det godt å rettferdiggjøre det med at man er jo tross alt en bestemor..og bestemødre..de trenger hvile...

Det med søvn er visstnok kjempeviktig når man når en viss bestemoralder..det har jeg lest et sted..

Hvis det stemmer..har jeg antakelig hatt en bestemor i meg siden jeg gikk på grunnskolen. Jeg er nemlig ofte trøtt...Hvorfor det har vært sånn, vet jeg ikke. Jeg har vært hos legen utallige ganger, men de sier jeg er frisk som en fisk, og bugner av jern og andre viktige næringsstoffer. Likevel har jeg har alltid vært en trøtt person.

Jeg har sovnet av i de mest utenkelige situasjoner..og da særlig i bil, buss og andre fremkomstmidler. Jeg har sovnet i timene, på forelesningene og hatt store problemer med å holde meg våken under egen kjøring.
En gang mens jeg var veldig ung..sovnet jeg bak rattet..med det resultat at den bilen som bare var en uke gammel..lå mer eller mindre strødd i ei veigrøft.. Etter det fant jeg ut at det var best å stoppe når man ble trøtt.
Og stoppe gjør jeg.. Teknikken er utviklet gjennom år.. Det er bare å lene seg tilbake, lukke øynene og vips..så sover jeg..uansett hvor jeg er, uansett om jeg sitter eller ligger.

Det er enkelte forhåndsregler man må ta når man er en slik trøtt person, og har tenkt seg på kjøretur. Jeg har nemlig oppdaget at jeg blir trøttere hvis jeg er mett..så da er det om å gjøre å IKKE spise før man skal ut å kjøre.

Jeg har i perioder kjørt barna mine til og fra trening og til og fra pappahelg.. Ungene har etter hvert blitt vant til at når mamma stopper, er det bare å smøre seg med tålmodighet... Da har de sittet musestille og latt meg sove. Ja, de har lært at det er det beste, hvis de har lyst å komme frem til bestemmelsesstedet i rimelig tid.

Det har vært mange lange turer på dem, stakkars.. Jeg tenker spesielt på en gang jeg brukte syv timer på en fire timers tur..med fem barn i bilen. For ikke å snakke om en gang jeg ikke nådde ferga, og måtte kjøre rundt..d ble fem timer ekstra.

Jeg går sjelden til frisøren, det er jo å be om bråk... Min store skrekk er at jeg etter to minutter begynner å nikke, og plutselig så sitter jeg der med et stort hakk..midt i panneluggen..

Den mest uvanlige stedet jeg har duppet av..er hos tannlegen. Jeg kan på ingen måte klandres for det..det var en onsdag..og vi hadde spist på jobb.. Jeg la meg godt til rette i stolen og gapte det jeg var god for. Plutselig var jeg borte vekk.. Tannlegen trodde ikke sine egne øyne, men heldigvis varte det bare noen sekunder, og da det berømmelige hullet i gulvet ikke åpnet seg, så jeg ingen annen utvei enn å bortforklare med at jeg hadde sovet dårlig natten før.. Sannheten er at slike ting KAN skje..når tannlegen sitter og nynner mens han jobber..så egentlig var det ikke min feil..!!

Det å sovne på forelesninger, er en meget pinlig affære. Heldigvis har jeg vært velsignet med gode medstudenter som har vekket meg så diskret som mulig..i allefall i noen tilfeller. Andre ganger har jeg våknet med at latteren har runget fordi jeg har bikket fram over bordet og i farten streket over notatene mine. Jeg har fått høre det i ettertid også..men jeg trøster meg med at om tjue år er allting glemt..ja, det er nå min filosofi i alle fall..

Jeg er så heldig at jeg har en god venninne som jeg er en del på besøk hos..som er av den typen som bare kommer og legger et pledd over meg når jeg begynner å bikke..og så ber hun meg sove.. All ære til henne <3 Det varmer et bestemorhjerte..særlig siden hun er en tidligere medstudent..og en av de som har hatt det veldig morsomt når jeg har duppet av under forelesningene.. Hun er forøvrig også min selvutnevnte støttekontakt... men se..det er en annen historie....

Nytt år..nye forsetter...?

Tenk...Et nytt år..!! At det går an at tiden kan gå så fort..
Også jeg..som hadde så god tid i fjor...men plutselig, så var året omme.
Jeg kikket gjennom fjorårets nyttårsforsetter...hm..det gjensto ennå et par ting som jeg ikke hadde fått gjennomført. Som for eksempel at jeg skulle få malt ferdig garasjen..ja, dette nyttårsforsettet har forsåvidt vært en gjenganger de siste tre årene. Men, det er jo en grunn til at garasjen ikke ble malt.. Joda..det ER det. Det hadde seg nemlig slik at jeg var i skikkelig malemodus sommeren for tre år siden, og fikk en lys idè om å male huset mitt hvitt. Jeg kastet meg ut i det , og malte av hjertens lyst. Og huset ble malt..og om jeg får si det selv, så ble det veldig fint. Slitsomt..? Ikke verre enn at en blivende bestemor klarer det selv..Selv om det måtte tre strøk før å dekke den tidligere så røde fargen. 
Men så var det nå denne garasjen...den står jo bare en meter fra husveggen, og da jeg skulle male husveggen nærmest garasjen, måtte jeg fundere litt. Det var nemlig umulig å klatre opp i stigen fra den siden. Løsningen ble at jeg måtte bruke en stige til å klatre opp på garasjetaket, og SÅ måtte jeg klatre over i en ny stige som sto på bakken, men som var så lang at den nådde øverst i mønet.. 
Ja, det var jo ingen sak...det er jo ikke slik at jeg har høydeskrekk eller noe.. det var bare et spørsmål om å holde tunga rett i munnen..jeg måtte jo holde meg fast med den ene hånden, og male med den andre. Jeg malte og malte..og så sto jeg der øverst i stigen..og strakte meg for å nå helt øverst i mønet. 
Det var da jeg så det. Skrekk og gru...!! Jeg hadde akkurat malt i overgangen mellom veggen og takutspringet..og plutselig la jeg merke til at malingen begynte å bevege seg... Å nei..!! Det var en diger edderkopp...!! Den var skikkelig svææær..på størrelse med en fugleunge..ja, ihvertfall i mine øyne...
Nå har dere kanskje skjønt at når det gjelder edderkopper, så er terskelen min veldig lav. Jeg har født fem barn, skulle til å si, på strak arm..å uten noe om og men...men vis meg en edderkopp, og jeg forvandles til et skjelvende spøkelse.. men hva skulle jeg gjøre...? Jeg så det kravlet og kravlet før noe ramlet ned og traff platten med et klask. Jeg kikket ned, og kunne se at det levde, det som lå der nede. Jaja..tenkte jeg..godt jeg slapp med skrekken..der jeg sto øverst i stigen, uten mulighet til rask retrett.. Den falt i alle fall ikke på MEG. Mens jeg sto det og trakk et lettelsens sukk og strakte armen opp for å male ferdig den øverste delen, kom det frem en slags dott fra takutspringet, og før jeg visste ordet av det, rydde det ned 40-50 tråder, alle med en liten edderkopp i enden. Jeg kjente panikken grep tak i meg, men jeg kom meg jo ingen vei..så hva skulle jeg gjøre..? For å komme meg ned, måtte jeg klatre over på det skrå garasjetaket, og da trengte jeg begge hender.. Jeg sto som forstenet og så hvordan den ene hånden min var full av edderkopper, som så ut til å bli større og større jo mer jeg så på dem. Den andre hånden brukte jeg til å holde meg fast i stigen med. 
Dere syns kanskje at denne bestemora er ei veldig pysete ei..men la meg forsikre dere om at hun ikke er rådløs.. Jeg holdt hånden min ut i luften, lente meg mot stigen, dyppet malekosten i bøtta, og malte like godt hele den edderkoppbefengte armen min.
Ha ha...!! In your face...tenkte jeg og malte meg ferdig.. Så manøvrerte jeg meg over på garasjetaket og ned på fast grunn, og var riktig så fornøyd med meg selv. 
Det var da jeg fikk den store skjelven. Føttene forsvant under meg og jeg ble plutselig helt matt. 

Ja, jeg VET at edderkopper ikke er farlig...det er bare noe med dem som skremmer vettet av meg. Heldigvis har jeg minst to edderkoppterminatorer hjemme..og de stiller opp for mammaen sin, når det er fare på ferde. 

Når det gjelder maling av garasjen..så trenger jeg altså noen til å male den veggen som grenser mot huset, og det er altså DET som blir et av ÅRETS forsetter...