Det hender jeg blir litt ivrig..når jeg er skikkelig engasjert. Jeg vet om det, og prøver å styre meg, men faller ofte i fella og ordene bare fosser ut av meg.. Selv om jeg bestemmer meg for å snakke rolig, så ender det som oftest meg at jeg prater så fort at det er vanskelig å høre hva jeg sier. På den andre siden, snakker jeg av og til veldig stille, så da er det også vanskelig å høre hva jeg sier. Kanskje har jeg ikke så mye vettugt å si, men jeg prøøøver.
Jeg traff en tidligere elev i forrige uke, og da kom jeg på noe hun sa til meg da hun gikk i femte klasse. Elevene hadde fått en oppgave, men jeg kan ikke huske hva oppgaven var, men det denne jenta hadde brukt meg som eksempel i oppgaven, og det hun hadde skrevet ned kommer jeg aldri til å glemme. Hun leste nemlig fra boka si, og jeg siterer:
" Det er akkurat som du, Vårin. Når du blir skikkelig ivrig og engasjert, da høres det ut som du er spolet baklengs"
Jeg kunne ikke annet enn å le. det var et perfekt bilde på hvordan jeg hørtes ut. Men selv om jeg antakeligvis ennå høres slik ut, så er det godt å vite at man ennå finner saker og ting som engasjerer. Og uansett om jeg snakker stille eller fort..så er det slik jeg er...og jeg er meg. Jeg snakker med den stemmen jeg har.Og jeg kommer antakelig til å fortsette å være meg, ja, antakelig så lenge jeg lever.
Vi e heldigvis utsyrt med vår egen unike stemme.
SvarSlettOg din e såååå behagelig å lytte tell :-)
Fint å se at det fortsatt e liv her inne på bloggen din.
Sees snart, MISS YOU!!!!
Klæmma fra mæ