Den som sover....

Av og til kjennes det at man ikke er eh...tjue lenger..men det er altså yyytterst sjelden... Men altså...Etter ååår med full fart fra morgen til kveld, kommer den dagen da man kjenner at det hadde vært sååå godt å slenge seg ned på sofaen etter middag..og bare lukke øynene et øyeblikk..og hvis man så gjør...er det godt å rettferdiggjøre det med at man er jo tross alt en bestemor..og bestemødre..de trenger hvile...

Det med søvn er visstnok kjempeviktig når man når en viss bestemoralder..det har jeg lest et sted..

Hvis det stemmer..har jeg antakelig hatt en bestemor i meg siden jeg gikk på grunnskolen. Jeg er nemlig ofte trøtt...Hvorfor det har vært sånn, vet jeg ikke. Jeg har vært hos legen utallige ganger, men de sier jeg er frisk som en fisk, og bugner av jern og andre viktige næringsstoffer. Likevel har jeg har alltid vært en trøtt person.

Jeg har sovnet av i de mest utenkelige situasjoner..og da særlig i bil, buss og andre fremkomstmidler. Jeg har sovnet i timene, på forelesningene og hatt store problemer med å holde meg våken under egen kjøring.
En gang mens jeg var veldig ung..sovnet jeg bak rattet..med det resultat at den bilen som bare var en uke gammel..lå mer eller mindre strødd i ei veigrøft.. Etter det fant jeg ut at det var best å stoppe når man ble trøtt.
Og stoppe gjør jeg.. Teknikken er utviklet gjennom år.. Det er bare å lene seg tilbake, lukke øynene og vips..så sover jeg..uansett hvor jeg er, uansett om jeg sitter eller ligger.

Det er enkelte forhåndsregler man må ta når man er en slik trøtt person, og har tenkt seg på kjøretur. Jeg har nemlig oppdaget at jeg blir trøttere hvis jeg er mett..så da er det om å gjøre å IKKE spise før man skal ut å kjøre.

Jeg har i perioder kjørt barna mine til og fra trening og til og fra pappahelg.. Ungene har etter hvert blitt vant til at når mamma stopper, er det bare å smøre seg med tålmodighet... Da har de sittet musestille og latt meg sove. Ja, de har lært at det er det beste, hvis de har lyst å komme frem til bestemmelsesstedet i rimelig tid.

Det har vært mange lange turer på dem, stakkars.. Jeg tenker spesielt på en gang jeg brukte syv timer på en fire timers tur..med fem barn i bilen. For ikke å snakke om en gang jeg ikke nådde ferga, og måtte kjøre rundt..d ble fem timer ekstra.

Jeg går sjelden til frisøren, det er jo å be om bråk... Min store skrekk er at jeg etter to minutter begynner å nikke, og plutselig så sitter jeg der med et stort hakk..midt i panneluggen..

Den mest uvanlige stedet jeg har duppet av..er hos tannlegen. Jeg kan på ingen måte klandres for det..det var en onsdag..og vi hadde spist på jobb.. Jeg la meg godt til rette i stolen og gapte det jeg var god for. Plutselig var jeg borte vekk.. Tannlegen trodde ikke sine egne øyne, men heldigvis varte det bare noen sekunder, og da det berømmelige hullet i gulvet ikke åpnet seg, så jeg ingen annen utvei enn å bortforklare med at jeg hadde sovet dårlig natten før.. Sannheten er at slike ting KAN skje..når tannlegen sitter og nynner mens han jobber..så egentlig var det ikke min feil..!!

Det å sovne på forelesninger, er en meget pinlig affære. Heldigvis har jeg vært velsignet med gode medstudenter som har vekket meg så diskret som mulig..i allefall i noen tilfeller. Andre ganger har jeg våknet med at latteren har runget fordi jeg har bikket fram over bordet og i farten streket over notatene mine. Jeg har fått høre det i ettertid også..men jeg trøster meg med at om tjue år er allting glemt..ja, det er nå min filosofi i alle fall..

Jeg er så heldig at jeg har en god venninne som jeg er en del på besøk hos..som er av den typen som bare kommer og legger et pledd over meg når jeg begynner å bikke..og så ber hun meg sove.. All ære til henne <3 Det varmer et bestemorhjerte..særlig siden hun er en tidligere medstudent..og en av de som har hatt det veldig morsomt når jeg har duppet av under forelesningene.. Hun er forøvrig også min selvutnevnte støttekontakt... men se..det er en annen historie....